Ai s’thote gje por syte i ftohen tek une,
si nje burre qe s’ka nevoje te preke per te ndier.
Ka vite ngarkuar pas vetes,
por une ndjej nje uragan qe rri pezull ne heshtje.
Nuk eshte shikim qe lakmon a te kerkon,
por nje lloj adhurimi qe me rrit e qeteson.
Si te me kishte pare ne nje tjeter jete,
ku fjalet nuk duheshin se ndjenjat flisnin vete.
E shoh qe me sheh me trishtim e ngrohtesi
Si burre qe kujton se mund te ndjeje edhe tani.
Ndoshta nuk do te me flase kurre me ze.
E shoh qe s’ka guxim te thote asgje.
Ne ecjen time sheh pranveren qe i mungon,
e ndoshta s’me do , por me perjeton.
Dhe s’me lendon, nuk me prek, s’me kerkon,
por me vendos si yll ne nje cep te mendjes qe s’harrohet dot.
