HUMBJE E DHIMBESHME.
Per te shpetuar nga lufta,
humben femijet ne dete.
Edhe hena ishte zverdhur,
rreke loti po i shkonin,
donte sa me shpejte te ikte,
kete mynxyre mos ta shikonin.
Yjet nje nga nje po fshihen,
nga pasqyra e gjithesise.
Nuk donin me te shikonin,
kete dete te pabesise.
Mori jete lule te reja,
qe nena u jepte sise e shprese.
Mbeten mbi dallge si lule,
te hedhura shume pa kujdes.
Dielli veç syrin nxorri,
urdheroje te dalin rete.
Bubullima e furtune shkarkoj,
gjithe diten permbi dete.
Donte hak nga deti te merrte,
pse krijoi kete mynxyre,
ç’faj i paten keto lule,
ne gji te nenes duke pire.
Rrokullisej loti nenes,
plumb i rende binte mbi dete.
Eh o zot ti pse s’na more,
po na le ne kete jete.
Loti dilte, zemra tkurrej,
si lulja ne shkretetire thare.
Edhe pse nga uji akoma,
te mjeret nuk kishin dale.
Tkurret thahet zemra e nenes,
don helmin ta nxjerr me lote.
Mjekerr e buze i dridhet,
ç’mermerit se kupton dote.
Deti dallget ka ndaluar,
helmi nenave e helmoi.
Diell,yje,hene e dete,
po mbajne zi,
per keta te shkrete.
